Mediene har den siste tiden tatt opp mange problemer som barn, ungdom og foreldre opplever i den norske skolen. To TV-serier har også bidratt til å løfte på teppet. Mange elever faller fra, helt fra første skoledag, noen lærere er ikke skikket til å undervise og forvaltningen svikter. Hva er det vi gjør feil?

Dårlig fokus

Undertegnede husker fra egne skoledager den enorme forskjellen i kvalitet på lærerne, eller rettere sagt ulikt fokus. Mens min mattelærer på ungdomsskolen repliserte på mitt utsagn "dette forstår jeg ikke" med "synd for deg", ga norsklæreren min den diametralt annerledes opplevelsen da han sto på kateteret og prentet grammatikk og rettskriving inn i hodet på oss. Kanskje var han en av de viktigste inspirasjonskildene for meg og mitt yrkesvalg?

Det var ikke mangel på faglig kompetanse hos min mattelærer, bare det at han ikke fokuserte på at jeg skulle mestre matematikken. Som friluftslivslærer var han desto bedre. Hans entusiasme og fokus reddet meg fra en trist nedtur da vi skulle gå Jostedalsbreen på langs. Jeg hadde forberedt meg dårlig og var utmattet allerede før vi hadde gått de første 10 kilometerne av totalt 100 km. Ville bare gå hjem...

Hans evne til å løse situasjonen (som var omtrent like alvorlig som den med mattestykket), ledet til at jeg gjennomførte den fantastiske turen og det bidro sterkt til at jeg mange år senere, flere ganger har ledet venner fra inn og utland på toppturer i Jotunheimen.

Den store forskjellen er fokuseringen.

Lett å bli bedre

Enda flere år senere opplever jeg som far at min egen sønn møter skoleverket, både på barneskole og ungdomsskole i Asker. Det pedagogiske opplegget, miljøet på skolene, blant elever og lærere er eksemplarisk. Av landsundersøkelsene de har deltatt i viser det seg at de ligget i det øverste sjiktet.

Savner sunn fornuft

Nå er det ikke alle skoler som har samme mengde ressurser, men ikke alle skoler med lite ressurser er dårlige heller. Hva er det noen av dem gjør som fungerer?

Barneskolen min sønn gikk på deltok, sammen med andre skoler i Asker, på en studietur til New Zealand. Her har førsteklassingene et spesielt opplegg. Hver uke får to av elevene i oppgave å presentere ukens nyheter for klassen. Hver fredag står nye elever i klassen og leser opp de nyhetene de har valgt ut. Klassen gir dem "karakterer" for hvor gode de er til å finne nyheter og å presentere dem. Vi snakker om barn på seks år!

Resultatet av dette arbeidet har medført vesentlig bedring i lese og skriveferdigheter så vel som bedre forståelse i andre fag. Elevene styrker også trygghet og sitt eget selvbilde. Fantastisk ikke sant?!

På skolen der min sønn gikk ble det gjort liknende aktiviteter, og skolen ble blant de tre beste i Norge i den store leseundersøkelsen året etter. Samme skole hadde eget antimobbeprogram, og tett oppfølging av elever og foreldre. De står på selv med begrensede lærerkrefter.

Mitt spørsmål er hvorfor har man ikke overført den kompetansen man i denne skolen har med alle andre barneskoler i Norge? Vi leser om at det er en rekke skoler som rett og slett ikke er i nærheten av å ha gode resultater, men det finnes skoler som nettopp HAR det!

Noen skoler satser på teknologi i skolen, andre også med Ungt entreprenørskap, noen reiser på studieturer andre har god kontakt med det lokale næringsliv. Hvorfor er det så store forskjeller? Det kan virke som om skolen er en stor og utilgjengelig materie som det ikke går an å sette i bevegelse, men det er feil!

Lag en møteplass!

Innen mange bransjer skapes det viktige møteplasser. Det være seg seminarer, kongresser, messer eller frokostmøter. Her overføres kompetanse over en lav sko, og miljøene blomstrer. Hvorfor gjøres ikke dette for skolene?

Hva med en egen møteplass der skolene, lærerne, elevene, foreldrene og politikerne overfører kompetanse jevnlig? Det finnes sikkert eksempler som utdanningsmesser etc., men ingen av disse tar tak i problemene og løser dem, der og da.

Kom på nett!

I tillegg til den foreslåtte møteplassen bør det finnes et eget nettsted der skolene kan møte elever, foreldre, andre skoler, næringsliv og politikere. Her må det legges vekt på å få frem de gode historiene, erfaringer og LØSNINGER på kjente problemer. Det bør opprettes egne priser som tildeles alt fra beste skole, beste rektor, lærer, elev til kommuner og politikere.

De beste løsningene vil dermed bli synlige, og vi vil da kunne rette fokuset på organisering og bemidling slik at løsningene blir tatt i bruk der de trengs.

Hvem tar opp hansken?

Kommentarer