I NORGE LIKER VI å bli fortalt at vi er best. Verdens rikeste og beste land å bo i. Verdens beste mennesker som tjener verdens beste penger og putter dem i verdens største oljefond. Best til det meste med andre ord.

Statsbudsjettet for 2011 minner oss imidlertid på en ting: Norge er et u-land innenfor satsning på forskning. Målt i andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) ligger Norge lysår etter land som det er naturlig å sammenligne oss med. I Norge bruker vi ca. 1.6 prosent av BNP på forskning og utvikling. I Sverige er tallet mer enn 3.5 prosent, og gjennomsnittet for OECD-landene ligger på 2.3 prosent (kilde: NIFU STEP).

Er dette noe vi som en såkalt kunnskapsnasjon kan være bekjent av? At vi beskjemmet må forsvare oss og hevde at sammenligningen gir et uriktig bilde? Alt er ikke som det skal når Norge i stedet for å være et foregangsland på området er redusert til en gjerrig onkel med stor pengebinge og høy grad av selvtilfredshet.

AV POLITIKERNE er vi blitt indoktrinert med en ukultur som forteller oss at forskning er en utgiftspost på statsbudsjettet mens det i realiteten er en av de sikreste investeringene vi kan gjøre. Våre naboer ler av oss mens vi skraper sammen småpenger til forskningsmiljøene mens Oljefondet står der, fet som en slakteferdig julegris.

Skriking om økt oljepengebruk er imidlertid lite politisk akseptabelt og først og fremst forbeholdt ytterste høyre i norsk politikk. Sannheten er at oljepengene kan, om de forvaltes riktig, gjøre Norge til et fyrtårn i verden innen satsning på forskning og utdanning.

TIRSDAG DENNE UKEN la finansminister Sigbjørn Johnsen frem et budsjett som ble mottatt med anerkjennende nikk fra fjern og nær. Trygve Hegnar, som vanligvis byr på kanonade ved slike anledninger, sier på lederplass i Finansavisen 6.10 at man skal lete lenge etter noe å hisse seg opp over i statsbudsjettet for neste år. Hegnar er ikke alene, og regjeringen spås av mange en fredelig budsjetthøst etter at bebudede større innstramminger har uteblitt.

Denne tilsynelatende idyllen står imidlertid i kontrast til reaksjonene fra forsmådde forskere og forskningsledere fra det ganske land. «En realnedgang i forskningsbevilgningene» sier direktøren for Norges forskningsråd, Arvid Hallén, som er spesielt skuffet over manglende satsing på energi- og klimaforskning. Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten spår en tøff fremtid for forskning og kaller forskningsbudsjettet et hvileskjær.

At opposisjonspolitikere, journalister og redaktører tilsynelatende ikke har tatt innover seg alvoret i den stemoderlige behandlingen av forskning og utdanning er betenkelig. Mediene formidler unisone klapp på skulderen til den stødige kaptein Johnsen som har klart å styre skuta gjennom den norske finanskrise light, mens kritiske innspill er blitt viet lite spalteplass.

I SORIA MORIA II skyter man fra hoften med sjampanjeretorikk om økt satsing på høyere utdanning og forskning. At dette i så stor grad viser seg å være festtaler og vakre ord er en skuffelse, men ingen overraskelse ettersom dette er god tradisjon på tvers av partigrenser, regjeringer og statsbudsjett.

Skuffelsen er nok størst i forskningsmiljøene og mange vil kanskje tenke at det er like greit at staten ikke bruker for mye penger på lesetrengte særinger med dårlige sosiale antenner. Dette dreier seg imidlertid om noe større som angår oss alle. Den elendige satsingen representerer en trussel mot statens inntekter i fremtiden - og dermed også en mulig nedbygging av våre velferdsgoder.

SOM ET EKSEMPEL presenterte oljedirektør Bente Nyland nylig tall som viser at olje- og gassproduksjonen vil falle mer og raskere enn tidligere antatt. Hun etterlyser handling og kan fortelle oss at tiltak for å øke utvinningen fra eksisterende felt ikke har hatt tilstrekkelig effekt. Før en uke er omme har imidlertid regjeringen presentert et budsjett der de reduserer forskningsrådets pengesekk til forskning på nettopp dette feltet (Petromaks).

En manglende satsning på forskning som kan bremse fallet i statens oljeinntekter vil være som å tisse i buksen for å holde varmen - vi får kanskje pyntet på neste års budsjett men står i fare for å ødelegge grunnlaget for våre inntekter i fremtiden.

EN ANNEN MISFORSTÅELSE som vi må rydde opp i er forestillingen om at oljen brakte Norge fra å være et av Europas fattigste land til et av verdens rikeste. Som den islandske økonomiprofessoren Thorvaldur Gylfason har påpekt var det ikke olje, men kunnskap, forskning, teknologiutvikling og innovasjon som tillot oss å ta i bruk disse ressursene og dermed bli et av verdens rikeste land.

Uten et høyt utdanningsnivå i befolkningen ville ikke Norge ha vært i stand til å utnytte og ivareta disse ressursene slik vi har gjort. Det er også kunnskap som skal ta oss fra oljealderen og inn i en ny æra når inntektene fra oljen avtar.

OLJEFORMUEN GIR OSS en unik mulighet til å sette flere verdensrekorder i tilrettelegging og finansiering av forskning. Oljefondets forvaltningsstrategi er stadig debattert, spesielt i tider når avkastningen har vært negativ og penger tilsynelatende forsvinner.

Risiko, avkastning og tidsperspektiv veies mot hverandre for å oppnå en balansert portefølje som skal sikre oss økonomisk også i fremtiden. Hittil har dette vært gjort ved investeringer i verdens finansmarkeder i form av aksjer og obligasjoner. Det er nå på tide at vi synliggjør avkastningsmulighetene innen forskning.

Eksempelvis vil forskningsresultater som gjør oss i stand til å øke utvinningsgraden fra norske olje- og gassfelt kunne gi milliardbeløp i ekstrainntekter til staten. Forskning på alternative energikilder er et annet eksempel på fremtidsrettet forskning som i tillegg til å spare miljøet vil gi oss nye inntektskilder.

Og foruten alle de direkte avkastningsmulighetene som disse eksemplene gir, er alle typer forskning med på å øke vår kollektive kunnskap, grunnlaget for vår fremgang, velferd, inntjening og vekst.

I LYS AV DETTE vil jeg fremsette et radikalt forslag til våre politikere: La investering i forskning og utdanning bli en del av forvaltningen av det norske Oljefondet i tillegg til aksjer og obligasjoner. Dette ville gitt et eventyrlig løft på samme tid som det er en av de mest langsiktige, samfunnsnyttige, ansvarlige, avkastningssikre og minst risikofylte investeringene vi kan gjøre.

Satsing på kunnskap i det norske samfunnet trenger å gå inn i en ny æra. Kunnskaps-Norge må få et virkelig kunnskapsløft, en revolusjon, der vi investerer deler av oljeformuen i en enorm satsing på skole, utdanning og forskning slik at vi i med rette kan betrakte oss som best i verden. Avkastningen vil være enorm - også i finanskrisetider.

FORSKNING OG UTDANNING: Investering i forskning og utdanning ville gitt en av de mest langsiktige, samfunnsnyttige, ansvarlige, avkastningssikre og minst risikofylte investeringene vi kan gjøre.

Kronikken ble først publisert i Bergens tidende 10. oktober 2010 og På Høyden, nettavisen for Universitetet i Bergen, den 11. oktober.

Kommentarer