Innovasjon? Hvordan det?

Landbruk i New York og innovasjon i Oslo: Ikke umulig, men nokså
usannsynlig, mener Paal Leveraas (Foto: Tirsdag Morgen)

Det er den uken i året igjen: Oslo Innovation Week. En innovasjonsuke i Oslo er et paradoks. Det er som om du skulle snuble over Landbruksveka på Manhattan eller Lusekoftedagene i Istanbul, skriver Pål Leveraas i Tirsdagen Morgen.

Arbeidstakerne i hovedstaden i et av verdens mest gjennomregulerte samfunn innprentes at de må tenke nytt og annerledes og utenfor boksen.

 

Helst før de går for å hente barn i barnehagen.

 

En innovasjonsuke i Oslo er et paradoks. Det er som om du skulle snuble over Landbruksveka på Manhattan eller Lusekoftedagene i Istanbul.

 

Det føles litt forunderlig malplassert. Som å oppfordre folk til å pløye asfalten i New York og dyrke poteter.

 

Innovasjon er et fyndord. Vi er gjennom de siste tiårene innprentet hvor nødvendig det er, og byen har tatt det på alvor ved å etablere den årlige Oslo Innovation Week.

 

Det er bare et problem: Vi blir ikke mer innovative.

 

Snarere tvert imot.

 

Enova og HR Norge har lagd en oppsummering av de norske resultatene fra årets European Employee Index (EEI) i brosjyren "Jakten på arbeidsgleden". Et kapittel er viet innovasjon. Og det står ikke bra til.

 

Norge ligger under gjennomsnittet i EU, milevis bak våre nordiske naboland, og trenden er negativ.

 

Vi går baklengs inn i fremtiden.

 

Og her er de dårlige nyhetene: Det er din skyld.

 

EEI forteller oss at innovasjon starter hos den enkelte. Medarbeidernes personlige egenskaper har 60% viktighet. Deretter kommer rammebetingelsene i den enkelte virksomhet med 40% viktighet.

 

Så der fikk du den. Det er deg det er noe galt med.

 

Ikke har du initiativ (34%), ikke er du nysgjerrig (20%) og hver gang du nærmer deg flytsonen (6%) ringer de fra barnehagen og sier at guttungen din har fått snue.

 

Nei, dette tror jeg ikke på.

 

Ja, innovasjon starter med den enkelte. Men det skal også være høyt under taket der nye tanker skal tenkes. Og den ytterste takhøyden er det verken de ansatte eller arbeidsgiverne som skaper.

 

Den settes av samfunnet.

 

Rapporten navngir de tre viktigste rammebetingelsene for innovasjon som autonomi (16%), rom for nyskapning (14%) og tillit og respekt (10%). Arbeidsgiverens jobb er å skape disse rammebetingelsene. Men du kan aldri bygge et rom som er større enn huset det er i.

 

Hvordan står det til med disse rammebetingelsene i politikken og byråkratiet i byen vår?

 

Jeg tipper at i løpet av de fem dagene Oslo Innovation Week varer, kveles 3-5 nyetablerte selskaper av byråkrati, inkompetente saksbehandlere, stivbente skattemyndigheter og regulatoriske tvangstrøyer.

 

De tre faktorene næringslivet trenger å legge vekt på, er de samme rammebetingelsene næringslivet trenger fra myndighetene.

 

Les mer om dette på Paal Leveraas sin blogg Tirsdag Morgen.

 

 

(Kilde: Tirsdag Morgen)

 

Kommentarer